Vitiligo er en kronisk hudsykdom som kjennetegnes ved pigmentfrie, hvite flekker i huden. Tidvis kan også hårrøttene rammes, slik at håret i området blir hvitt. I denne guiden gir vi deg en komplett oversikt over hva vitiligo er, symptomer, årsaker, behandling, når du bør oppsøke lege og mye mer.

Hva er vitiligo

Det skilles mellom en lokal og en generell variant av vitiligo. Ved den generelle varianten er det mange områder på huden med pigmenttap, mens den lokale har mer lokale pigmenttap i et avgrenset område. 

Det er antatt at ca. 1-2 % av befolkningen har vitiligo. Det er vanligst at sykdommen kommer i alderen 10-30 år, men den kan komme både blant yngre og eldre. Ca. 30 % av befolkningen er arvelig disponert, men sykdommen slår altså ikke ut hos alle. 

Det finnes ingen god behandling av vitiligo, og de få behandlingsmetodene som finnes kjennetegnes ved at pigmentene gjerne forsvinner igjen. Selv om det kan være vanskelig, er nok det beste å innfinne seg med situasjonen. Det finnes likevel flere gode råd for å hindre flekkenes synlighet.

Symptomer

Vitiligo kjennetegnes ved hvite, pigmentløse flekker i huden. Flekkene er som regel ca. 1 cm. i størrelse når sykdommen først dukker opp, og har et klart skille mot normal hud. Kantene er gjerne skarpt avgrenset. Det er ikke vanlig med kløe eller flassing på eller i området rundt flekkene, eller andre symptomer utover pigmenttap. Flekkene er ofte symmetriske, som vil si at de er like på begge kroppshalvdelene, for eksempel får man som regel flekker på begge knærne eller begge hendene.  

De pigmentløse flekkene kan være spredd over store områder, eller være lokaliserte til mindre deler av kroppen. Det er vanligst at de oppstår i ansikt, nakke eller hodebunn, men også hendene og fingre er vanlig. Uavhengig av kroppsområde er det vanlig at flekkene oppstår ved kroppsåpninger, som lepper, kjønnsorganer og brystvorter, og det er også mulig at flekkene oppstår på slimhinnene. 

Avfarging av hår i vitiligoområder kan også skje, dersom hårrøttene rammes av sykdommen. Det vil si at håret på, for eksempel, hodet, armhuler og kjønnshår kan miste sin farge. Det samme gjelder øynene, spesielt det innerste laget på øyeeplet. 

Vitiligo deles gjerne inn i to hovedgrupper: lokalisert og generell. Det finnes flere variasjoner under hver av disse hovedgruppene. Lokalisert vitiligo kjennetegnes av pigmenttap i ett enkelt område, mens generell vitiligo rammer større deler av kroppen. Generell vitiligo er den vanligste tilstanden av vitiligo. 

Generell vitiligo kan deles i fire. Universell vitiligo er navnet på depigmentering som omfatter det meste av kroppen. Flere som har universell vitiligo velger å fjerne det lille de har igjen av pigment på kroppen, for at sykdommen skal virke mindre fremtredende. Dette er irreversibelt og må derfor vurderes nøye, gjerne i samråd med lege og psykolog. Fokal vitiligo er mest vanlig hos barn, og det er tale om et eller noen spredte tilfeller i et område. Acrofacial vitiligo er depigmentering på fingre, hender og ansikt, mens mukosal vitiligo er depigmentering kun på slimhinner.

Årsaker

Vitiligo er et resultat av at de cellene som produserer fargepigment i hud og hårrøtter forsvinner. Disse cellene kalles melaninproduserende melanocytter. Dette er helt ufarlig, men kan for enkelte oppleves som en mental belastning. Det er ingen klar årsak til hvorfor noen får vitiligo og ikke andre, men det er flere teorier.

Den mest anerkjente teorien er at vitiligo er en autoimmun sykdom. Autoimmune sykdommer er sykdommer hvor immunforsvaret angriper kroppens egne celler og vev, fremfor å beskytte dem. Det er spesielt grunn til å tro at generalisert vitiligo er en autoimmun sykdom. Teorien baseres på sykdommen i en del tilfeller oppstår hos personer med andre autoimmune tilstander, som lupus, sykdommer i skjoldkjertelen eller diabetes. 

Andre årsaksteorier peker på at vitiligo kan skyldes endringer i nervesystemet, skader på genene eller at kroppen lager stoffer som ødelegger seg selv. 

Diagnosen er ofte relativt enkel å stille på grunn av de karakteristiske pigmentfrie flekkene. I tidlig fase er det bare delvis pigmentbortfall, og det kan skje at flekken klør litt. Det er vanlig at pigmentet først forsvinner rundt en føflekk, slik at det ser ut som en føflekk med en ytterligere hvit flekk rundt. Etter hvert utvikler det seg til å bli hvitere flekker som synes spesielt godt når huden rundt blir brun. Flekkene er ofte små og velavgrensede i starten, men kan etter hvert vokse og flyte sammen slik at de dekker større områder.

På grunn av at årsaken til vitiligo er usikker, er det heller ikke enighet blant forskerne om sykdommens arvelighet. Det er likevel generelt antatt at dersom man selv har vitiligo, er det 5 % sjanse for at ens barn også får det, mot 1 % sjanse for å få sykdommen dersom ingen av foreldrene har den. Rundt 6 % har et søsken med sykdommen. 

Vitiligo er ikke smittsomt.

Behandling

Det finnes ingen god behandling av vitiligo, og den behandlingen som brukes er langvarig og har usikre resultater. I de fleste tilfeller er behandling i utgangspunkt unødvendig, men enkelte ønsker det av estetiske og psykososiale årsaker. 

Tidligere var lysterapi den vanligste behandlingen, men slik behandling medfører økt kreftfare, som gjør at man er mer tilbakeholden med dette idag enn man var tidligere. 

Likevel er smalspektret, kortbølget ultrafiolett lys (UV-B) er en mulig behandling, men en betydelig andel av pasientene vil miste deler eller alt av pigmentet de fikk tilbake under behandlingen.

Lokalbehandlingen med kortison er også et alternativ, og kan forsøkes, men det kreves at man bruker salven i minst 3 måneder. Slik behandling har vist seg å være mer effektivt på helt ferske flekker, eller de som brer seg. Generelt sett er ikke behandlingen særlig effektiv, og det er fare for bivirkninger som forekomst av små blodårer og skjørere hud. Noen forsøker også lokalbehandling med kalsipotriol eller takrolimus. Dette kan i enkelte tilfeller være virksomt, men bør styres av en hudlege. 

Afamelanotid er et stoff som stimulerer produksjonen av melanin. Sammen med lysbehandling kan stoffet gjenopprette pigmentering i områdene det har forsvunnet. Afamelanotid er en slags pellet, som settes inn under huden og så frigjør medisinen gradvis. Behandingen styres av hudleger.

En siste mulighet er kirurgi. Dette er trolig mest aktuelt ved lokaliserte former som har vært stabile lenge. Det finnes mange typer kirurgi, og dette må vurderes individuelt, men fellesnevneren er at man høster melanocytter fra et normalpigmentert område og transplanterer dette til det rammede området. Det er meget begrenset erfaring med dette i Norge, og blir sjeldent praktisert. 

Kun en liten del av de som har vitiligo, opplever at flekkene forsvinner helt av seg selv, og at pigmentene kommer tilbake. Lokalisert vitiligo stabiliserer seg ofte etter en viss tid, og det er sjeldent det blir verre med tiden. Når det gjelder generalisert vitiligo, er det mer vanlig at sykdommen tiltar med økende utbredelse over en lang periode, før den så faller til ro og blir stabil. Sykdommen kan så være uforandret i mange år, før den forverres. I sjeldne tilfeller kan man få en svært aggressiv variant av vitiligo, der mer enn 80 % av huden mister sine pigmenter i løpet av 6-12 måneder etter start. 

Behandlingsmåtene er usikre, og sjeldent med varige resultater. Det beste er trolig å akseptere forandringene, og la det være. Det er enkelte tiltak man kan ty til for å minske tydeligheten av flekkene, les mer om dette i neste avsnitt.

Gode råd

Siden man ikke vet årsaken til vitiligo, er det ikke mulig å forebygge forekomsten av sykdommen som sådan. Det er likevel enkelte ting man kan gjøre for at flekkene ikke skal synes så godt:

• Det er viktig med solbeskyttelse av pigmentløse flekker. Det vil si at man gjerne bør ty til både tildekking og høy solfaktor. I tillegg til at man beskytter den lyse huden i flekkene, som er særlig utsatt for å bli solbrent, blir de mindre fremtredende når den friske huden rundt ikke er veldig mye brunere. 
• I og med at den beste “behandlingen” gjerne er å innfinne seg med sykdommen, kan det være lurt å kontakte psykolog for å håndtere plagene. For mange er det en stor mental belastning å leve med vitiligo. Det finnes også en norsk interesseorganisasjon for personer med vitiligo. Der kan man finne både hjelp og støtte, samt informasjon. 
• Bruk av hudfargede dekkremer kan være et godt alternativ, for å minske overgangen mellom de pigmentløse flekkene og den friske huden rundt.

Når bør du oppsøke lege

Dersom man tror man har vitiligo, kan det være lurt å kontakte en lege. Dette kan innebære at man opplever at hud, hår eller øyne mister farge. Diagnosen er lett å stille, på grunn av de karakteristiske, pigmentløse flekkene. Selv om det ikke foreligger noen kurativ behandling, kan det være lurt å ha en spesialist å snakke med, også for å få vite hvilke alternativ man har for behandling.

Noe mer du lurer på? Klikk deg videre til hovedsiden rett nedenfor for å lære mer om andre sykdommer og behandlinger.